En del selvfølgeligheter hører man ofte. F.eks. at det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. At det finnes mer mellom himmel og jord enn hva vi vet eller kan forklare i dag.

Irrasjonelle mennesker strekker dette selvsagte faktum særdeles langt. Les en debatt om kornsirkler, astrologi, religion, sjelevandring, spøkelser, ut-av-kroppen-opplevelser eller nær sagt hva som helst mystisistisk, og en eller annen kommer som regel trekkende med overnevnte utsagn som om det skulle bevise noe som helst. Dette kobles gjerne sammen med noen personlige erfaringer, som skal tjene som ytterligere "bevis" for at ønskedrømmen om det mystiske er sann. Denne ønskedrømmen synes å være viktigere enn selve sannheten, og det er således ikke noe troverdig forsøk på å finne sannhet som ligger bak. Mange forholder seg til fantasiene som om de skulle være sanne.

Den menneskelige hjerne er et særdeles følsomt, skjørt og upålitelig instrument, som er svært dårlig egnet til å forstå det den opplever. Vi vet at vi tenderer til å overtolke og tilpasse det vi opplever til forutinntatte holdninger og mønstre, vi vet at vi har det med å lete etter bekreftelser på det vi tror eller ønsker og å ignorere det som strider mot.

Rasjonelle mennesker vet derfor at slike "personlige opplevelser", som ofte tillegges stor vekt av mystisister, er svært lite verd som grunnlag for å si noe om hvorvidt noe er sant eller ikke.  For at noe skal kunne sies å være sant, som i allment sant og ikke bare sant i hodet til den som opplever det, må dette "fenomenet" som oppleves stå ut fra alt annet og identifiseres med egenskaper som andre mennesker kan kontrollere at det faktisk har.

Det er viktig å ha et operativt skille mellom fantasi og fakta. For å få til et slikt skille må man ha begrep om kvalitetssikring av kunnskapen sin. Menneskehjernen er, som nevnt, i seg selv dårlig egnet til å håndtere det vellet av informasjon mennesker i et moderne samfunn trenger å behandle. Det som skiller det rasjonelle mennesket fra det irrasjonelle er da at det rasjonelle mennesket underlegger sin tenkning og sitt forhold til omgivelsene en lang rekke metodekrav. Dermed kan man skille et rasjonelt menneske fra et irrasjonelt ved å se hvilket fokus de har på metoderiktighet. Det rasjonelle mennesket tror ikke på noe fordi det er "sant", men fordi man kan finne ut hvor sant det er!

Det er irrasjonelt å forholde seg til ting som føles riktig, uten å være i stand til å gjøre rede for hvordan denne følelsen oppstår. Spør man om begrunnelser for løse påstander følges det gjerne opp av en drøss nye løse påstander som også føles riktige. Man mangler altså metodiske steg fra en sannhet til en annen.

Vitenskaplig metode er en tilnærming til virkeligheten som filtrerer vekk mye av den støyen våre egne ufullkomne hjerner selv produserer. For å kunne undersøke om noe man tror er sant virkelig er sant trenger vi derfor metodemessige verktøy som begrenser feilslutningene mest mulig.

Misforstå meg rett. Undring og nysgjerrighet er kjempeviktig. Det driver kunnskapen vår fremover. Men å begynne å tro på ting som om de skulle være sanne når det ikke er belegg for det, er det jeg reagerer på og kaller irrasjonelt. A-magasinet kunne nylig berette at nesten halvparten av befolkningen her i landet er positive til astrologi, og at en av fire tror på reinkarnasjon. Jepp, det finnes virkelig mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

Jeg vil til slutt gjerne understreke at "det rasjonelle" og "det irrasjonelle" mennesket som jeg skriver om er ytterpunkter på hver sin ende av en skala. De fleste av oss ligger selvfølgelig et eller annet sted mellom disse ytterpunktene. Men vi har ingen unnskyldning for å grise til tenkingen vår med mangel på metoderiktighet. Iallfall ikke hvis det er kunnskap om virkeligheten vi er ute etter.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende