Den norske statsborgeren Azhar Iqbal er nå frikjent for drap på datteren i Pakistan. Og riksadvokaten har henlagt den norske saken. Jeg skal ikke begi meg ut på noen spekulasjoner om hvorvidt avgjørelsen er riktig eller ikke, til det kjenner jeg prosessen for dårlig. Jeg har imidlertid lyst til å ta for meg en del merkelige disposisjoner fra norsk side i denne saken.

Et grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat er at mistenkte er uskyldig inntil det motsatte er bevist, dvs. inntil det foreligger en dom. Til tross for dette ble trygdeutbetalingene til Iqbal stoppet mens hans satt fengslet, begrunnet i at han ikke hadde levert søknad og fått godkjennelse for utenlandsopphold. "Reglene på dette feltet er klare. Hvis noen med attføringsstønad skal til utlandet, må de melde fra til oss", var meldingen fra distriktsarbeidssjef Åse-Kari Damlien ved Aetat Oslo Øst. Forbrytelsen Iqbal hadde begått var at han i hui og hast dro til Pakistan med det samme han fikk beskjed om at datteren hans var død. Som far har jeg ingen problemer med å forstå at han ikke avventet en formell søknads- og godkjenningsprosess før han hastet avgårde.

Vi hadde en situasjon hvor en norsk statsborger satt fengslet mistenkt for et drap på en annen norsk statsborger. I verste fall risikerte han dødsstraff. Norske aviser kunne melde om at politiet hadde brukt tortur ved avhørene, verst hadde det gått ut over familiens sjåfør. Deler av norsk offentlighet var avventende, og bekymret for en mulig henrettelse av en norsk statsborger. Oslo-politiet nektet å utlevere etterforskningsmateriale de satt på, fordi de fryktet "at den norske statsborgeren Azhar Iqbal kan bli idømt dødsstraff".

Samtidig var det valgkamp i Norge, og Kristin Halvorsen reiste på turne i Pakistan. Her benyttet hun anledningen til å legge press på delstatsguvernøren Parvez Ilahi, som frem til da ikke kjente til saken. I Halvorsens nærvær kalte han politisjefen i Mandi Bahauddin, hvor saken ble etterforsket, inn på kontoret for å redegjøre for saken. "Vi skal sørge for at saken kommer raskt opp i retten", forsikret Ilahi etterpå.

Ville en hvit norsk småbarnsfar blitt utsatt for samme behandling, Kristin?

Iveren etter å presse gjennom en rask avgjørelse i en sak hvor mistenkte risikerer dødsstraff, lar seg vanskelig forklare eller forsvare. Norske politikere blander seg vanligvis ikke inn i pågående etterforskninger og rettssaker. Her hjemme er det uhørt. Men det var jo valgkamp, og regler som vi synes er viktige for å sikre en rettferdig rettergang her hjemme, trenger man vel ikke å være så nøye på utenlands, og særlig ikke i et land som har en langt mer tvilsom rettspraksis i utgangspunket? Vel, jeg er uenig. Jeg hadde forventet at hun problematiserte og tok opp prinsipielle holdninger rundt dødsstraff og tortur av mistenkte, og linket det til denne saken. Men ikke at hun blandet seg inn i selve saksbehandlingen og sørget for at den ble politisert.

Den norske ambassaden frøs under saken utbetalinger til dyre forsvarsadvokater i Pakistan, med den følge at mange pakistanske advokater ikke ønsket å ta i saken etterpå. Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål, for det skal ikke være statens oppgave å betale for stjerneadvokater. Samtidig var saken spesiell i det at den involverte mulighet for dødsstraff, og at konsekvensene slik sett kunne bli enorme. Ambassaden burde som et minimum vært langt mer smidige i å hjelpe til med å skaffe en advokat som Iqbal hadde tillit til, noe som ikke var tilfelle med den som i utgangspunktet var utnevnt av ambassaden.

I sum virker det for meg som om Iqbal har blitt behandlet som om han allerede var dømt av store deler av det offentlige Norge. Sjelden har jeg sett en så massiv forhåndsdømming og svik mot grunnleggende menneskelige og rettslige prinsipper fra store deler av norsk offentlighet.

Og hvor er Kristin Halvorsen nå? Som finansminister har hun kanskje råd til å betale en klekkelig erstatning til den hun nesten fikk tatt livet av i iveren etter å sanke noen stemmer…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende