Vi baserer veldig mye av meningene og holdningene våre på hva vi observerer. Naturlig nok, siden våre observasjoner av virkeligheten er det nærmeste vi kommer den. Alt vi vet om verden rundt oss er et resultat av vår sansing av den – enten i form av apparatene naturen har utstyrt oss med, eller i form av apparater vi lager oss. Den kunnskap om virkeligheten som apparatene våre gir oss formidler vi selvfølgelig også videre til hverandre, så man må skille mellom første- og annenhåndskunnskap. Det aller meste vi sitter inne med av forestillinger om verden rundt oss er annenhåndskunnskap. Men siden en persons førstehåndskunnskap blir en annen persons annenhåndskunnskap, er det viktig å ha et bevisst forhold til hvordan førstehåndskunnskap dannes. Kunnskapen starter nemlig der.

Tema for dagen er altså observasjon. Måten vi fungerer på er jo ikke bare at vi observerer noe og vips så har vi kunnskap. Vi prosesserer informasjonen observasjonene gir oss, og slutter oss på bakgrunn av annen kunnskap og observasjonene frem til nye sammenhenger, ny viten.1

Ut fra dette kan vi se at kunnskapsbygging består av kritiske punkter, som er avhengige av foregående punkts nøyaktighet for kunne gi et sikkert resultat. Om observasjonen jeg gjør meg er gal, vil sannsynligvis slutningen jeg gjør meg på bakgrunn av den være gal, også. Og om en gal slutning brukes som premiss i en slutning om noe annet, er sannsynligheten stor for at også dette blir galt – selv om observasjonen i det andre tilfellet var helt korrekt. Ut fra dette ser vi også at en slutning alltid er mer usikker enn observasjonen(e) den er basert på.

Alt dette er jo selvfølgeligheter, men det er viktige selvfølgeligheter å være klar over. For vi observerer og trekker slutninger hver eneste dag.

Derfor vil jeg snakke litt om observasjon i dag. For vi skiller ofte ikke mellom hva vi faktisk observerer, og hva vi slutter oss til, men tror heller at slutningen vår er det vi observerte. Og som jeg forsøkte å vise over, kan det bære galt av sted.

Dette kan illustreres greit med et eksempel, som jeg tror mange vil måtte gå en runde eller to med for å være enig i: Vi kan ikke observere fravær av noe. Det er rett og slett umulig å observere noe som ikke der.

Derfor kan du ikke observere fravær av empati. Du kan ikke observere fravær av intelligens. Du kan ikke observere fravær av snø.2 Det du observerer er det du faktisk ser. Det at noe ikke er der, er noe du slutter deg til på bakgrunn av observasjonen. Og som vist tidligere er slutningen mer usikker enn observasjonen.

Derfor oppfordrer jeg alle til å konstant utfordre sine egne meninger og holdninger. Blant annet ved å kritisk undersøke om det man tror man har observert egentlig bare er en slutning man har gjort seg. Det kan hende man får seg noen overraskelser underveis, men en ting er iallfall sikkert: Man blir ikke noe dummere av en slik selvrefleksjon.



1 Iallfall i en ideell verden. I den virkelige verden blandes det ofte en hel masse følelser inn i bildet også, men det får være tema for en annen diskusjon.

2 Det virker jo så logisk, ikke sant? Man ser ut av vinduet, på den grønne gressplenen og barna som løper rundt i shorts, og man mener man har observert at det ikke er snø ute. Men det man har observert er nettopp en grønn plen og noen halvnakne unger. Basert på erfaring og observasjon slutter man seg så til at det ikke er snø.



(Tidligere publisert på dunkmania.blogspot.com)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende