Det hendte jeg slang innom Blitz da jeg var yngre, og vi spilte også noen konserter på Blitzhuset. Noe av det jeg likte med miljøet var det voldsomme engasjementet.

Etterhvert som jeg ble eldre oppdaget jeg imidlertid at dette engasjementet i stor grad var tuftet på hva man var mot. Man var mot rasisme, mot kapitalisme og mot det etablerte generelt. Problemet med å bare være mot ting er imidlertid at man mister det viktigeste kompasset av alt som gjelder ens egen overbevisning – nemlig hva man er for. Det blir som å stå i et gigantisk veikryss med hundrevis av forgreninger og være enige om at veien hjem iallefall ikke er den, den eller den.

Det er min inderlige overbevisning at man må være ekstremt tydelig for seg selv på hva man egentlig er for, hva man synes det er viktig å kjempe og ofre for, før man kan legge noen særlig tyngde bak det man kjemper mot. Ikke minst er dette viktig med tanke på å føre den kampen med en viss integritet, altså i tråd med de verdiene man egentlig er for.

Dessverre ser vi så altfor ofte det motsatte. Kampen mot terror – som egentlig er en kamp for verdier om menneskeverd, rettsstat, ytringsfrihet og demokrati – blir til dels utkjempet med metoder som står i direkte motstrid til disse verdiene. Tortur, ulovlige fengslinger og underkjenning av habeas corpus er bare noen av elementene som brukes av demokratier som påberoper seg å kjempe for noe helt annet.

Med ondt skal ondt fordrives, sies det. Men hvis man bekjemper det man ikke liker ved å bli det man ikke liker har man i beste fall bare byttet om på hvem som blir behandlet på en måte vi ikke liker – og med makt sørget for at det foreløbig ikke blir oss. Det triste er at vi samtidig har slengt ved på bålet til andre som ønsker å oppføre seg slik overfor f eks oss, samtidig som vi har frasagt oss enhver troverdighet i våre egne protester over at de ønsker det. Hvordan kan vi kreve at andre skal være bedre enn oss?

I det øyeblikket vi glemmer, eller velger å overse, hva vi er for mister vi kompasset vi trenger for å lede andre i den retningen vi ønsker å gå – og blir bare stående igjen med en pisk vi kan svinge i forsøk på å tvinge andre til lydighet. Det første er lederskap. Det andre er undertrykking.

Så før du slåss hardt mot noe du er mot – finn for din egen del ut hva du i tilfelle er for, og før kampen på disse premissene. Det er et viktig skritt på veien til å gjøre seg fortjent til hedersbetegnelsen menneske.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende