Til å begynne med skapte det ikke særlige problemer for Harald Pettersen at han trodde at Harry Potter-historiene var sanne. Selvfølgelig var det mange som pekte og lo der han gikk rundt i trollmannhabitten sin, og det skjedde også rett som det var at noen reagerte litt vantro på å bli kalt gomper. Men i det store og hele lot folk Harald være i fred, han skadet jo ingen.

Han traff Kari på en Harry Potter-messe, og siden de både var likesinnede og hadde samme tro gikk det ikke lang tid før de var gift. Og når sønnen Harry kom til verden startet problemene. Harry ble ertet og utstøtt av de andre barna i barnehagen. Men han holdt hodet stolt hevet gjennom prøvelsene, og minnet seg selv om alle grusomhetene Harry Potter hadde måttet utstå i sin egen tidlige barndom. Vissheten om dette gjorde det mulig å holde ut. Harry Potter var en kilde til utholdenhet, trøst og håp for unge Harry Pettersen.

Så kom første skoledag, og ikke lenge etter tok skolen kontakt med hjemmet for å snakke om det de kalte "Harrys vrangforestillinger". Harald ble svært opprørt, og pekte ganske så korrekt på at det ikke var noen som hadde motbevist Harry Potters eksistens eller J K Rawlings magiske inspirasjon, og at fraværet av synlig magi på tettstedet utelukkende skyldtes hans respekt for magidepartementets retningslinjer.

Debatten mellom hjem og skole raste i flere uker uten at man nærmet seg noen løsning, og til sist ble barnevernet koblet inn. Og bare et hastevedtak senere ble Harald og Kari fratatt foreldreretten. Det burde vel være unødvendig å nevne at de var svært fortvilte.

Men det var en som var gladere enn noen andre for det som hadde hendt. Det var lille Ida i nabohuset, som gjennom hele oppveksten hadde blitt forklart at unge Harry kom til å ende opp med å tilbringe evigheten i Helvete. Lykken og lettelsen hun følte over at nabogutten så ut til å være reddet fra Helvetes pinsler var enorm. En tung bør var løftet fra hennes skuldre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende