Et samfunn er et komplekst maskineri, og som alle komplekse maskiner styres det av et sett med regler. Lover. Endrer vi reglene endrer vi også noe i samfunnet. Dette "noe" vi endrer har alltid innvirkning for noen, altså for andre mennesker som lever i samme samfunn. Dette er sant enten vi snakker om skattelovgivning, avgifter, straffelovgivning etc.

Lover og regler må vi ha, og særlig viktig er det i tilfeller hvor interessekonflikter mellom A og B skal reguleres. Vi har et sunt fokus på at folk i utgangspunktet har et ansvar selv for hvordan de innretter livet sitt innenfor de rammene reglene utgjør. Men ser vi oss blinde på at reglene i seg selv kan forvolde enorm skade for små grupper, og bare skyve ansvaret for konsekvensen av beinhard justis over på de gruppene som rammes hardest av den?

Nederst på samfunnets rangstige finner vi de tunge narkomane. Vi ser dem tiggende i Oslos gater. Vi ser dem selge seg selv på horestrøket. Vi ser dem liggende og sove på gatehjørner. Vi ser dem på overdosestatistikker. Og vi ser dem på kriminalitetstallene.

Jada, dette er mennesker som har "valgt" rusen, i den grad man kan snakke om at man velger et slikt liv. Som regel ligger det tragiske historier bak, både når det gjelder oppvekst, psykologi, uro og følelsen av å ikke passe inn – og kanskje ikke ønske å passe inn engang.

Vi kan, og bør, gjøre mye for å forebygge – både innen psykiatri, barnevern og behandling. Men å tro at vi noensinne vil komme dit at ingen velger veien inn i rusen, er ren utopi. Likevel har vi en nullvisjon. Og det er nødvendigvis ikke så galt, det er flott med høye mål å strekke seg etter. Det er likevel avgjørende hvordan man forsøker å nå målene, og ikke minst på hvilke områder.

Så hva er konsekvensene av at nullvisjonen søkes oppnådd også gjennom straffelovgivning? For den narkomane er saken klar, konsekvensen er superdyrt dop av uviss kvalitet samt stadig klammeri med politi og offentlighet. Hva er konsekvensen av superdyrt dop? Absolutt all energi du har går med til å finansiere neste superdyre skudd. Glem mat. Glem klær. Glem bolig. Glem jobb. Glem hygiene. Glem helse. Glem alt som vi andre kan ta oss råd til fordi vi ikke er i deres fillete sko.

Konsekvensen av dop av uviss kvalitet ser vi på overdosestatistikkene. Konsekvensen for samfunnet er selvfølgelig også store, og så åpenbare at jeg ikke går inn på dem her. Det burde holde å nevne vinningskriminalitet og organisert kriminalitet.

Så hvilket ansvar har vi, samfunnet, for at noen mennesker lever under så ekstremt uverdige forhold? Vi har utvilsomt et ansvar for at prisene er ekstremt høye. Prisen er nemlig ikke en naturlov, eller en egenskap ved f eks heroin. Den er en konsekvens av den enorme risikoen de som smugler det inn i landet løper. Og jo flere smuglere vi tar, jo høyere blir prisen for sluttbrukeren. Disse konsekvensene av lover vi som samfunn vedtar, er vårt ansvar. Vi velger dem når vi vedtar lovene våre. Det kan man ikke prate seg vekk fra. Men siden ansvar innebærer avveining av ulemper kan man selvfølgelig argumentere for at alternativet ville vært værre. Jeg vil hevde at en lovgivning som i praksis fratar en gruppe mennesker verdighet, helse, hjem og kosthold trenger svært gode argumenter i så måte.

Det vanligste argumentet vi peker på er det preventive. Hvis vi legaliserer dop, f eks ved å selge det reseptbelagt til selvkost på apotek, så senkes terskelen for at flere skal bli narkomane. Det er godt mulig at det stemmer, men samtidig øker muligheten for de som er narkomane for å leve et verdig liv – ha en enkel jobb, et sted å bo og midler til å finansiere andre ting enn bare forbruk av dop. Så det vi praksis sier er at noen skal trykkes ekstremt hardt og langt ned, for å skremme andre fra å følge deres eksempel.

En parallell som rinner meg i hu er hvordan Vatikanet sier at kondomer ikke beskytter mot AIDS, i et fromt ønske om at folk heller skal velge avholdenhet. Resultatet er en katastrofe i den tredje verden, hvor mange som ikke velger avholdenhet får AIDS – til skrekk og advarsel for de som er redde nok for AIDS til at de holder seg, nettopp, avholdende. Akkurat slik holder vi våre sprøytenarkomanes uverdige liv frem som skrekkeksempler – og med akkura samme formål: Avholdenhet.

Jeg tror heller jeg vil leve i et samfunn med noen flere sprøytenarkomane som lever relativt verdige liv, enn i et samfunn med noen færre som ikke har noe livskvalitet å snakke om i det hele tatt. Et samfunn med færre overdoser fordi brukerne har kontroll på renhetsgraden i dritten de skyter inn i årene sine. Og et samfunn som fortsatt satser hardt på rehabilitering og forebygging. Kort sagt – et samfunn som behandler de som faller utenfor med respekt og empati, heller enn fordømmelse og kjeppjaging.

Det er i tilfelle noe vi velger. Akkurat som vi i dag velger det motsatte. Det er vårt fordømte ansvar.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende