Det er et paradoks at de som er så høylydt oppbragte over at gleden blir ødelagt for Anette Sagen, faktisk er de som ødelegger gleden for Anette Sagen. Hva er det med symbolpolitikk som gjør at det selvrettferdig ekle i folk til stadighet bringes frem i full offentlighet?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende