Hva vil det si å være agnostiker? Det er formulert flere definisjoner, som alle naturlig nok spinner rundt samme tema:

a religious orientation of doubt; a denial of ultimate knowledge of the existence of God) “agnosticism holds that you can neither prove nor disprove God’s existence
wordnetweb, princeton

Agnosticism is the view that the truth value of certain claims—especially claims about the existence or non-existence of any deity, but also other religious and metaphysical claims—is unknown or unknowable.
wiki

I videste forstand er agnostisisme bare et uttrykk for det selvfølgelige i at man ikke kan konkludere om løse påstanders sannhet. Og hvis dette er alt man legge i begrepet er vi mange som kan kalle oss agnostikere. Filosofen Bertrand Russell uttrykte det for eksempel slik:

“I never know whether I should say “Agnostic” or whether I should say “Atheist”. It is a very difficult question and I daresay that some of you have been troubled by it. As a philosopher, if I were speaking to a purely philosophic audience I should say that I ought to describe myself as an Agnostic, because I do not think that there is a conclusive argument by which one prove that there is not a God.

On the other hand, if I am to convey the right impression to the ordinary man in the street I think I ought to say that I am an Atheist, because when I say that I cannot prove that there is not a God, I ought to add equally that I cannot prove that there are not the Homeric gods.

None of us would seriously consider the possibility that all the gods of homer really exist, and yet if you were to set to work to give a logical demonstration that Zeus, Hera, Poseidon, and the rest of them did not exist you would find it an awful job. You could not get such proof.

Therefore, in regard to the Olympic gods, speaking to a purely philosophical audience, I would say that I am an Agnostic. But speaking popularly, I think that all of us would say in regard to those gods that we were Atheists. In regard to the Christian God, I should, I think, take exactly the same line.”

Dette illustrerer det noe uklare skillet mellom ateisme og agnostisisme, siden det er både mulig og svært vanlig for ateister å være av den oppfatning at “gud” ikke kan motbevises, samtidig som man nettopp derfor avviser påstanden “gud” som meningsløs med tanke på å si noe om virkeligheten. Selv Richard Dawkins, som av mange regnes som erkeateisten over alle erkeateister, er agnostiker i begrepets videste forstand. Jeg vil tro at de eneste ateistene som faller utenfor en slik vid definisjon er pappfigurene og stråmennene som settes opp av religiøse og mange agnostikere når disse argumenterer mot ateisme. Det er sikkert mulig å grave frem et eller annet pustende menneske som kategorisk slår fast at “det finnes ingen guder, ferdig med den saken”, men disse er i så forsvinnende lite antall at de ikke er representative for noe annet enn seg selv, og aller minst for ateisme eller ateistisk refleksjon og argumentasjon.

Forskjellen på mange av de som kaller seg agnostikere og ateister er derfor ikke uenighet rundt selvsfølgeligheten i at man ikke kan motbevise løse påstander. Forskjellen ligger i hvordan man forholder seg til denne selvfølgeligheten. Jeg tror følgende spissformuleringer er dekkende for å illustrere forskjellen:

Ateisten: Jeg tror ikke på guder.
Agnostikeren: Jeg vet ikke om det finnes guder.

Ber du ateisten om en begrunnelse, vil han svare at det ikke finnes noe annet enn løse og anekdotiske påstander bak “gud”, og at det ikke finnes gode argumenter for å behandle den løse påstanden “gud” annerledes enn andre løse og anekdotiske påstander om huldra, tusser, vetter, troll, spøkelser, avskyelige snømenn, vampyrer, varulver og så videre i uendeligheten av løse påstander.

Ber du agnostikeren om en begrunnelse lander vi som regel på det ateisten allerede er enig i – man kan ikke motbevise løse påstander. Det som skiller ateisten og agnostikeren er derfor agnostikerens motvilje mot å ta inn over seg den logiske konsekvensen av at løse påstander ikke kan motbevises, og pussig nok som regel kun når det gjelder guder og kanskje et par andre “overnaturlige fenomener”. De fleste agnostikere vil nemlig neppe ha problemer med å si at de ikke tror på vampyrer eller huldra.

Dette viser, som Bertrand Russell var inne på, at agnostikeren av enten må ende opp med å stille seg åpen og uvitende for uendeligheten av løse påstander, eller klare å komme opp med gode argumenter for hvorfor akkurat løse påstander om “gud” skal behandles med større velvilje enn alle andre påstander av nøyaktig samme kaliber. Så langt har jeg til gode å se en agnostiker klare å komme med de argumentene uten å møte seg selv i døra opptil flere ganger. Kommentarfeltet er imidlertid åpent.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende